Himmelen var ikke det eneste som brant mens solen gikk ned. Kjæresten min, glødende av den gylne timens solbrunfarge, forvandlet hele stranden til sin scene. Og for en scene det var – bygget på vanvittige kurver, med pupper som trosset all logikk og en rumpe så imponerende at den kunne stoppe trafikken.

Men vakre bilder var bare oppvarmingen. Dette var en fullverdig erobring. Kameraet mitt fanget ikke bare henne; det slukte henne. Mellom blinkene tok hendene mine sitt eget territorium. Jeg hadde de lange, kraftige beina hennes over skuldrene mine, huden hennes var varm ved berøring, fitta hennes allerede våt og fortalte meg at kameraet ikke var på langt nær nok.

Så tok hun kontroll. Hun så rett inn i objektivet, med en utfordring i blikket, og åpnet sakent bena for meg. Ikke et sjenert blikk, men en full, bevisst oppvisning – lot det falnende lyset fange hver intime detalj, tilbød seg helt til kamerats øye. Det var en invitasjon, rå og åpenbar.

Vi falt inn i dens rytme. Den ideen om “fotografisk sex”? Vi levde det. Hvert bilde var et dypt støt, hver ny stilling en sulten forskyvning av kropper. Kameraet fanget alt: det skarpe innpustet hennes, øyeblikket da hennes kjølige modellblikk smeltet til ren, desperat trengsel.

Dette er en annen type nakenhet. Du maler med lys og fokuserer med hele kroppen. Og å begrave meg dypt inne i henne, mens de siste solstrålene forgylte huden hennes og havet brølte… den følelsen er inngravert i meg, permanent.

Noen kvinner er født til å herske over et øyeblikk. Hun eide ikke bare scenen. Hun eide meg, hun eide objektivet mitt, og hun fikk solnedgangen til å se ut som hennes opptakt.